Vi står på skuldrene til sterke kvinner og modige menn
I sommer fikk jeg besøk av min tremenning fra Sør-Afrika. Vi har vært Facebook-venner i mange år, men bare sett hverandre én gang tidligere – jeg var tre år, han var tolv. Møtet fikk meg til å se på familiehistorien min med nye øyne. Vår felles oldefar, Gunnerius Thorkildsen Bovim, var misjonær i Zululand i 20 år. Da han og kona reiste hjem til Norge, tok de med seg sine yngste barn – blant dem min mormor, Gudlaug Karoline Cecilie Karsten, født Bovim. De eldste barna ble igjen. Deres etterkommere lever i dag sine liv i Sør-Afrika, og det var en av dem jeg fikk æren av å møte igjen i sommer.
Dette er en historie som har fått meg til å reflektere.
Det viser seg at mine oldeforeldre ikke bare reiste for å forkynne. De reiste for å bidra. De ville gi tro, men også håp og verdighet. De ville dele kunnskap og bidra til at både kvinner og menn kunne lære seg å tjene egne penger, bygge egne liv og starte egne virksomheter. Denne tankegangen satte spor.
Min mormor var en av to kvinner som tok utdanning som arkitekt i Trondheim i 1931. Hun gikk i demonstrasjonstog, fektet, sto støtt i egne valg og ble en sentral skikkelse i Soroptimistene i Grenland. Hun var både visjonær og modig. En kvinne som brukte stemmen sin – og brukte den for andre.
Jeg har ofte undret meg over hvorfor en tilsynelatende konservativ religiøs bakgrunn har gitt opphav til så mange sterke kvinner. Kanskje fordi tro og rettferdighet for mange henger sammen. Fordi kjærlighet ikke handler om underkastelse, men om styrke, omsorg og respekt. Kanskje fordi noen så tidlig at kvinners rettigheter ikke truet fellesskapet, men bygget det.
Løft blikket, og se hvilke skuldre vi står på.
I dag er jeg fostermor, stemor og mamma. Jeg leder prosjekter og mennesker, og jeg jobber for å fremme trygghet og utvikling på arbeidsplassen. Jeg ser hvor heldige vi er i Norge. Vi har strukturer og rammer som beskytter oss. Vi har ytringsrom, arbeidsmiljølov, tillitsvalgte og mulighet til å si ifra. Men det er ikke en selvfølge.
Derfor er det så viktig at vi som ledere husker: Vi står på skuldrene til kvinner og menn som har gått foran. Som har risikert, kjempet og bygget det vi i dag kaller et trygt og velfungerende arbeidsliv. Og når vi møter motstand, når vi kjenner urett eller ser at mangfold og likeverd skyves til side – da er det vår tur til å stå opp.
Bruk stemmen din
Lederrollen er ikke nøytral. Den er skaper normer. Vi er kulturbærere, og vi har et ansvar for å beskytte verdiene som gir mennesker mulighet til å være seg selv, bli sett, og bidra. Vi trenger ikke være enige i alt. Men vi må våge å si fra når fellesskapet trues, når polariseringen vokser, og når noen gjør seg små for å få plass i rommet.
Når vi får lov til å jobbe i omgivelser der vi kan tenke høyt, utfordre, være ærlige og kjenne oss trygge – da bør vi også kjenne på takknemlighet. Og ansvar.
Det finnes fortsatt mange kamper å kjempe. Mange stemmer som ikke blir hørt. Mange rom som ikke er trygge. Men vi kan velge hva vi bygger videre på. Og vi kan være den stemmen noen trenger.
Jeg håper flere ledere våger å bruke stemmen sin. For verdier. For mangfold. For fellesskap.
Og for alle de skuldrene vi står på.