Her i Norge er ikke empati en svakhet. Det er en styrke.
Vi lærer barna våre å ta hensyn. Vi bygger arbeidsplasser på prinsipper som tillit, trygghet og fellesskap. Vi mener at veien til målet betyr noe. At måten vi behandler hverandre på underveis forteller hvem vi er. Og kanskje viktigst: vi tror ikke at “resultatet” unnskylder å skade andre mennesker på veien.

Det betyr ikke at empati alltid er enkelt – eller at det gjør ledelse lett. Å lede med hensyn, verdier og ansvar er krevende. Det er lettere å styre med frykt og regler. Det er lettere å ta snarveier og late som om resultatet i seg selv rettferdiggjør alt. Men det er ikke et slikt samfunn jeg ønsker å være en del av.

Jeg har hørt uttrykket «målet helliger middelet» mange ganger. Nesten uten unntak har det blitt brukt i situasjoner hvor noen vil ta en snarvei de vet skader noen – eller er på kanten av det akseptable. Det blir en hvilepute, en hersketeknikk, eller et tegn på at man ikke er klok nok til å se langtidseffekten.

Målet helliger ikke alltid middelet. For hvem setter egentlig målet? Og hvem betaler prisen for midlene vi bruker for å nå det?

Dette er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et lederskapsspørsmål. Et verdispørsmål. Og et valg vi tar, hver eneste dag – som ledere, kollegaer og medmennesker.

I boken Led med hjertet og hodet! -mine erfaringer og verktøy som mellomleder, finner du mer om mine meninger og tolkninger av forskning og bøker jeg har benyttet i mitt lederskap i Norge. 
Boken kan du kjøpe her: